Vennskap
Haren og blåfuglen møttes for å slå av en liten prat. Haren var travel med å forberede seg til vinteren, men tok seg tid til å snakke litt med den gamle vennen.
Jeg har fått det så godt og varmt i huset mitt, sa haren. Barna klarer seg selv, så jeg ser fram til den stille vinteren. Pelsen min begynner å bli tykk og god, og kommer snøen snart, får jeg dens vakre, hvite farge. Men hva med deg, lille blåfugl?
Blåfuglen kvitret glad: jeg står på reisefot med familien. Vi har spist oss mette på høstens bær, og nå gleder vi oss til en varm vinter i solen. Vi flyr med den store flokken neste gang månen er rund.
Til våren vil jeg fortelle deg om alt vi har sett og opplevd.
Lykkelige og fornøyde dro de to vennene hver sin vei, med forventning til neste gang de skulle møtes igjen.
Hva i all verden har en hare og en fugl til felles? Ikke så mye kanskje. Hvordan kunne disse to være så gode venner? -Haren som fornøyd holdt seg til samme område hvert år, og trekkfuglen som fløy flere tusen kilometer både høst og vår.
Hemmeligheten til vennskapet var at de ikke forsøkte å forandre hverandre, og at de syns det var spennende å høre om den andres liv. En fugl flyr, og en hare hopper. Enkelt og greit. Gud har skapt oss forskjellige. Det kan vi ikke forandre på. Det eneste vi kan, og skal gjøre, er å stole på at Gud har skapt oss. Han har oversikten, og Han elsker oss akkurat slik vi er.
For det er Du som hadde mine nyrer i eie. Du vevde meg sammen i min mors liv. Mine bein var ikke gjemt for Deg, da jeg ble dannet i det skjulte og kunstferdig knyttet sammen i mors liv.
Som foster så Dine øyne meg. Og i Din Bok var de alle skrevet ned, de dager som var fastlagt for meg, før en eneste av dem var kommet. (Salme 139; 13,15,16)